Over halvparten av alle idrettsstudenter i Norge har ikke hørt om dopingjegernes egen hjemmeside på nettet – og nesten halvparten av alle idrettselevene på videregående tror kosttilskudd får dem til å bli bedre.

Jeg vet ikke hva som er verst.

Kanskje begge deler er like ille, og at det er to sider av samme sak: Norsk idrettsungdom er lite opplyst om hvordan man blir god.

25. november arrangerte Antidoping Norge et forskningsseminar i auditorium A på Idrettshøyskolen i Oslo. Det var ikke så mange som var der. Jeg var imidlertid en av dem. Hadde det ikke vært for at jeg har underlagt meg meldeplikt i Antidoping Norge og WADAs internettbaserte ADAMS-system – som om jeg var en toppidrettsutøver – ville jeg nok ikke møtt opp.

Det var imidlertid et svært opplysende seminar. Tre timer med flere sider av problemer knyttet til doping, syv forskjellige foredrag av varierende kvalitet – men i vitenskapens navn – og lunken kaffe og tørr kjeks i pausen.

Oppsummert står det omtrent slik til i dopingjakten:

Jegerne har en rekke nye metoder for å avsløre juksemakerne.

 Noen er ikke helt ferdig ennå, men det kan skje hvert øyeblikk.

Problemet er imidlertid at utviklingen av legemidler skjer minst like raskt som de i den andre enden, for å si det slik, klarer å finne metoder for å påvise dem i laboratoriene – slik at de kan settes på listen over forbudte midler.

Før jeg fortsetter oppsummeringen, må jeg innrømme at det under seminaret slo meg at antidoping virker å ha blitt en like stor industri som jeg innbiller med legemiddelindustrien er. Et voldsomt apparat med ulike forgreininger holder til “der ute” for å få bukt med jukset i idretten.

Videre oppsummert:

 Med forskjellige typer blodpass og biologiske pass, det vil si innsamling av en slags kroppslig data over tid, er det ikke så vanskelig å bokstavlig talt peke ut dopingsynderne.

Det internasjonale sykkelforbundet UCI har antakelig kommet lengst i så henseende.

 # Fem syklister er dømt etter bruk av “biologisk pass“.

Da UCI fikk inngått et samarbeide med legemiddelprodusenten Roche, fikk dopingjegerne til sykkelforbundet også tatt de som jukset med tredje generasjons EPO – nemlig CERA.

Dette fortalte Pierre-Edouard Sottas da han foredro om blodprofiler som sanksjonsgrunnlag i dopingsaker.

Sveitseren ble for øvrig brukt som ekspert da CAS behandlet Claudia Pechsteins anke av ISUs to år lange utestenging av henne. Sottas var ikke i tvil om at Pechsteins blodprofil var unormal. Ekspertene på biologi var ikke i tvil om at hun var “normal”. Derfor kunne ikke unormale blodverdier forklares med unormal biologi. Pechstein ble dømt for å ha manipulert med eget blod.

Hun hadde brukt den østerrikske metoden, for å si det slik.

På den annen side sa Sottas at det blir utviklet nye dopingmidler hver dag, på grunn av den bioteknologiske utviklingen, og at dopingjegerne og laborantene i dag kan analysere for 300 til 400 forskjellige stoffer. Det sier noe om perspektivet i kampen mot doping, og det underbygger min påstand om at DOPINGJEGERNE HAR LANGT IGJEN.

Det har de også med tanke på at det er sannsynlig at de som jukser med anabole steroider, som det er mange varianter av, har effekt av dette i lang tid etter de har sluttet å bruke det. Britenes beste friidrettssprinter Dwain Chambers som ble tatt for bruk av designerdopet THG i 2003, har – her er jeg på tynn vitenskapelig grunn – antakelig fremdeles effekt av juksingen når han nå har gjort comeback etter å ha sonet to år utestenging.

Han løp djevelsk fort i VM i Berlin, for eksempel. Han ser stor og sterk ut fremdeles, som i sine velmaktsdager på THG.

Jo Christiansen Brusgaard og Norges beste bokser Ingrid Egner forsker på dette ved Universitetet i Oslo. Det virket som om Bruusgaard allerede nå regner med at de kommer fram til samme konklusjon som jeg: bruker du anabole steroider og slutter med et etter en tid, vil ikke effekten – du er blitt mye bedre enn du ville blitt uten å bruke det – avta med det første.

Ikke etter to år en gang, kanskje.

Derfor er det på tide at alle verdens internasjonale særforbund går sammen om fire års utestenging. Uten en slik sanksjon vil juksemakere fortsatt kunne vinne på grunn av jukset.

Helt til slutt i foredragsrekken:

Marianne Hasfjord om kosttilskudd og doping – holdninger blant høyskolestudenter og idrettsstudenter.

11 høyskoler og universiteter i Norge – 312 studenter som alle studerer idrett – gjennomsnittsalder 23 år.

Noen resultater:

# 80 prosent tror ikke kosttilskudd er forurenset (min umiddelbare reaksjon: hvor naiv går det an å bli?)

# 40 prosent på videregående tror kosttilskudd har effekt på prestasjonsevnen (min umiddelbare reaksjon: leser de ikke aviser?)

# Over halvparten av idrettsstudentene har ikke kjennskap til Antidoping Norges hjemmeside på internett antidoping.no (min umiddelbare reaksjon: hvor mange kjenner til hjemmesiden til Sunn jenteidrett som støttes av idrettsforbundet og fire særforbund og handler om spiseforstyrrelser?)

# 94 prosent av studentene bruker/brukte kosttilskudd som tran og såkalte sportsprodukter (min umiddelbare reaksjon: det er like mange som er på Facebook).

For øvrig banket dopingjegerne på hos meg i morges, lørdag morgen klokka fem på syv. Jeg hadde oppgitt hjemmeadressen min som sted for garantitid (06.00 til 07.00). Jeg må innrømme at det bare var flaks. Hadde de kommet dagen før, ville jeg ikke vært der – altså der jeg skulle være i henhold til mine oppføringer i ADAMS-systemet.

Etter en måned som toppidrettsutøver har jeg til gode å få en prikk (tre prikker i løpet av halvannet år kan medføre utestenging på opp til to år for brudd på dopingreglene).

Det minner meg om historien som landslagsløperen i langrenn som hadde bestemt seg for ikke å gå et bestemt verdenscuprenn. I siste liten ombestemte han seg imidlertid og dro av gårde i all hast. Han glemte selvsagt å endre informasjonen i meldepliktloggen på ADAMS.

Da han hadde gått v-cupkonkurransen, ble han testet av dopingjegerne. Han var ren, men ikke helt: Han var ikke der han skulle være i henhold til meldepliktinformasjonen.

Han fikk prikk.

Det tok seg ikke bra ut – for dopingjegerne og kampen mot doping. Slik kan den ikke føres, synes jeg.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

(HEERENVEEN) Claudia Pechstein (37) venter på beskjed fra idrettens voldgiftsrett om hun har dopet seg eller ikke – mens folk flest spør seg om ikke flere skøyteløpere enn Tysklands OL-gullhelt har jukset.

For halvannen uke siden meddelte idrettens voldgiftsrett CAS at den trengte mer tid på å behandle Pechsteins anke av den to år lange utestengingen det internasjonale skøyteforbundet ISU har dømt henne til.

For brudd på dopingbestemmelsene.

Basert på indisier.

Noe ISU kunne gjøre etter at den såkalte antidopingkoden til det internasjonale antidopingbyrået WADA endret ordlyd fra 1. januar i år. Claudia Pechstein fikk på Hamar for ni måneder siden beskjed om at blodprofilen hennes – angivelig satt sammen av 20 forskjellige tester, hvis jeg har forstått det rett – tydet på manipulasjon.

Det vil si:

 Hun kunne ha brukt utholdenhetsdopet EPO, tappet seg for blod – for så å tilbakeføre det – eller på annet ulovlig vis sørget for at hun fikk flere røde blodlegemer som transporterer oksygen til musklene. Det gir den effekt at muskulaturen ikke blir sur så raskt som den normalt sett – altså uten juks – ville bli.

Pechstein sa hun var skadet, trakk seg fra konkurransen på Hamar – etter å ha gått styggfort i Moskva rett før det – og det drøyde helt til i sommer før det ble kjent at skaden var juks og bedrag.

Den ble brukt som buffer mot ubehagelige spørsmål til ISU formelt sett fikk avgjort saken noen måneder senere.

Nå frykter Pechstein at hun med tap i CAS også mister jobben i politiet – den som har gitt henne lønn til å satse mot sitt sjette OL i Vancouver – og at hun for evig og alltid vil stå igjen som den første skøytestjernen tatt i doping.

Hun har gjort mye rart som kan likne panikk for liksom legge til rette for en frigivelse i CAS, som selvsagt ikke bryr seg en døyt om hva hun, folk flest eller tysk opinion måtte mene om behandlingen hun er blitt utsatt for.

Pechstein sier at ISU har ødelagt livet hennes.

 Forrige helg krevde hun at Håvard Bøkko – på indre bane etter 1500 meteren – gikk til tysk TV for å be henne offentlig om unnskyldning.

 For noe han ifølge tysk presse hadde sagt, men som jeg med egne ører “hørte” at han ikke sa.

Og tyske medier mener CAS nå må bli ferdig med saken.

Det vil si gi henne rett i at ISU har tatt feil.

Slik at Pechstein kan få lov til å konkurrere igjen og rekke å kvalifisere seg til Vancouver-OL – og vinne sin tiende OL-medalje – og deretter saksøke ISU herfra til månen.

Til nå skal kampen for renvasking ha kostet henne nærmere en million. Hvem som har betalt regningen, har jeg ikke helt fått tak i. Men tysk presse hevder at det tyske skøyteforbundet bare har refundert 25 000 kroner, ikke 850 000 som tidligere hevdet. 

Etter en rekke viderverdigheter fra Pechsteins side er man overbevist om at dette ikke er noen sak og at Pechstein bør ha overbevist CAS om dét med påstanden om at åtte av de 20 blodprøvene som er ført som bevis i profilen ikke har en klar identifikasjon med hensyn til at det er hennes blod (som det kan hende det ikke er, for å si det slik).

Håvard Bøkko mener at hun er en doper, andre mener hun ikke er det – som det kommer fram i denne e posten jeg fikk fra en VG-leser som heter Wolfgang:

Jeg forstår ikke Norsk presse,her jager dere en utøver som ikke er dømt ennå,dere forhånds dømmer henne.

Bøkko har ikke rett til å fortelle henne at hun ikke har noe å være til stede å trene i sin egen ishall.Og hun er uskyldig inntil dom er avsakt og Bøkko for heller holde kjeft,og konsentrere seg om og slå Kramer.

Norsk idrett er ikke noe mindre dopet en resten av verden og det er faktisk mer kontroll i tysk idrett en her, men man tror at her på berget er man Best i Klassen.et godt ordtak (Fei for egen dør før du feier for andre).Denne er til Norsk skøytesport og Idrett og media i Norge.

Wolfgang mener altså at norske utøvere er vel så dopet som utøvere fra andre nasjoner. Det synspunktet har jeg hørt helt siden jeg sto på skøytestadion i Lake Placid – utendørs sammen med Sveriges nåværende konge og hans Silvia på en tribune av tre – og så Eric Heiden vinne og vinne. Det var i og for seg ingen som snakket om dopete norske utøvere da, selv om en veldig ung Bjørg Eva Jensen også vant – men det tok ikke lang tid eller mange OL før det skjedde.

Nå får jeg spørsmål om hvor vidt amerikanerne kan være rene.

De har jo for vane å bli faderlig gode i passe tid til OL.

Snakker du med amerikanske utøvere er årsaken at det kun er OL som gir dem litt oppmerksomhet – og penger – og at de derfor bare satser på å toppe formen hvert fjerde år. Det er sikkert samme sak med kanadierne, som slik USAs Derek Parra (sølv 5000/gull 1500) gjorde i Salt Lake 2002 kommer til å gå fort som bare det på hjemmebane.

Slik italienerne gjorde i 2006 (det vakte også mistanke/spekulasjoner, og de er styrket ved at ingen italiener – ikke en gang Fabris – ser ut til å få opp farten nå).

En annen forklaring på amerikansk suksess: Davis, Hedrick og Parra m fl kommer alle fra inline – rulleskøyter – og teknikken derfra er mildt sagt vel egnet for å gå fort på is.

Spesielt i svingene.

Når det gjelder alternative forklaringer til norsk suksess, er mye trening den mest brukte: Norske skøyteløpere som har vunnet gull har vært enormt flinke til å kjøre seg ned i kjelleren – som det heter – og fått en toppform deretter som ikke har liknet noe, for å si det slik.

Årsaken til nederlenderne vinner – når det spekuleres – er at de er så mange og at det er nasjonalidrett osv.  

Det sikreste er med andre ord bevis.

Det er derfor WADA har innført meldeplikten i det databaserte ADAMS-systemet. Et utvalg topputøvere fra en rekke nasjoner (på langt nær alle, men alle som teller i skøyteverdenen) må angi en daglig garantitid for hvor dopingjegerne kan treffe dem.

Det er for å skremme eventuelle juksemakere fra å bruke ulovlige stoffer som har lang tids effekt, men er ute av kroppen – det vil si ikke kan spores – kun kort tid etter inntak.

Blodprofiler er en annen måte å stoppe dem som jukser med utholdenhetsdop på.

Slik kanskje ISU har gjort i tilfellet Pechstein nå.

Men meldepliktsystemet er selvsagt forbundet med svakheter.

Det er forsket på det.

Her kan du lese en vitenskapelig rapport forfattet av blant andre tidligere sportsredaktør i Aftenposten, Dag Vidar Hanstad:

    http://brage.bibsys.no/nih/bitstream/URN:NBN:no-bibsys_brage_9235/1/Hanstad+SportGesellschaft+2009.pdf

Og det blogges om det, spesielt etter at Belgias nye tennisdronning Yanina Wickmayer (18 på verdensrankingen) ble utestengt to år for brudd på meldeplikten. Her er en:

http://www.opensports.com/community/user/blog_entry/52/0bf3e97f-728b-4936-b39b-a7916fc7b91c

For øvrig banket dopingjegerne på døra mi her i Heerenveen fredag morgen. Jeg var der jeg skulle være.

Det er tredje gang jeg blir oppsøkt, på kort tid.

 Jeg er blitt testet like mye på to uker som Håvard Bøkko hadde blitt i hele sommer før verdenscupen i Berlin forrige helg: Tre ganger (de hadde vært to ganger hjemme på døra hans, og en gang under NM på Hamar).

Etterpå ble jeg ringt opp av Brynjar Saua i Antidoping Norge. Han ville, som han gjør med alle nye meldepliktige på ADNs liste over 150 prioriterte utøvere, høre hvordan jeg etter to uker fikset systemet.

Jeg svarte bra, mens Brynjar Saua – som var logget inn på min ADAMS-side – kunne fortelle at jeg sist jeg var inne hadde glemt å bekrefte en endring. Det innebar at dopingjegerne akkurat nå ikke kunne se hvor jeg var ved å sjekke mine opplysninger i ADAMS.

Det var ikke så bra.

Jeg har fått meldinger fra noen norske toppidrettsutøvere som sier noe sånt som at nå kan du merke hva vi har å stri med.

En innrømmet en glipp som kunne ført til prikk (tre i løpet av halvannet år kan gi utestenging i inntil to år). Et par praktiske tips til “kreativ-praktisk” føring har jeg også fått.

PS! I India har det lenge vært ført en lang debatt om hvor vidt deres cricketspillere skal måtte underordne seg meldeplikt som ledd i kampen mot doping. Det er åpenbart at en god del – det bor 1,1 milliarder i India – mener cricketstjernene ikke skal være nødt til å oppgi en daglig garantitid for hvor de er å treffe til Indias antidopingbyrå og WADA.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

(BERLIN) Bare etter en uke som toppidrettsutøver med meldeplikt kunne jeg pådratt meg en prikk for en tabbe som i det vanlige liv ikke ville være det.

Jeg kom hit til Berlin torsdag for å dekke – eller være med på – verdenscupåpningen på skøyter.

 I WADAs meldepliktsystem ADAMS på nettet hadde jeg lagt inn et hotell i Landsberger Allee som treffsted med såkalt garantitid for hvor dopingjegerne helt sikkert kunne treffe meg – fra fredag til og med søndag.

Da jeg landet torsdag kveld, viste det seg at jeg hadde blingset litt da jeg bestilte hotellrom på nettet:

 Istedenfor Holiday Inn i Landsberger Alle, hadde jeg bestilt rom på Holiday Inn i Prenzlauer Berg. Begge hotellene ligger i Berlin East, som det står beskrevet på hotellkjedens bestillingsside på nettet.

Det var med andre ord litt lett å ta feil.

Nåja, jeg sjekket inn på hotellet i Prenzlauer Berg, noen kilometer fra det i Landsberger Allee – der alle løperne til verdenscupen er innkvartert.

Ooooops – lørdag morgen slo det ned i hodet på meg.

Tabbe!

 Hvis dopingjegerne hadde oppsøkt med på hotellet på Landsberger Allee, som jeg hadde oppgitt med garantitid mellom 06.00 og 07.00, ville de ikke ha funnet meg der.

Jeg ville ha risikert en prikk.

 Tre prikker i løpet av halvannet år kan gi utestenging for brudd på antidopingreglene.

 Ett år eller to.

Jeg regner med at toppidrettsutøvere er litt mer årvåkne enn hva jeg er – eller kanskje ikke? Det fins utøvere i toppkategorien som står på Antidoping Norges prioriterte liste som har det som meg: De må sørge for det meste av logistikken selv, og det kan hende at forutsetningene for hvor de skal og hvor de skal bo, endrer seg.

Belgias tennisstjerne Yanina Wickmayer (20) ble torsdag utestengt ett år for brudd på meldeplikten.

Katastrofe for en som gikk til semifinalen i US Open nylig og er ranket som nummer 18 i verden.

Her er saken jeg skrev om henne for to dager siden:

BERLIN (VG) Belgiske Yanina Wickmayer (20) – nummer 18 på verdensrankingen – er utestengt ett år for å ha brutt meldeplikten tre ganger.

Det ble klart for to dager siden mens Wickmayer, som kom til semifinalen i US Open i år, spilte en turnering på Bali.

- Hun er opprørt og knust. Ett år er alt for strengt for ikke å ha blitt funnet skyldig i doping, sier Wickmayers trener Ana Devries ifølge AFP.

Hun påpeker at Wickmayer etter å ha sonet straffen må starte fra “null” igjen fordi hun i løpet av ett år vil miste alle WTA-poengene hun fram til nå har opparbeidet. Tennisstjernens talsmann Rudi Kuyl mener utestengingen er absurd og urettferdig, og at Yanina Wickmayer vurderer å anke den for idrettens voldgiftsrett CAS i Lausanne.

Det internasjonale tennisforbundet inngikk avtalen om meldeplikt med det internasjonale antidopingbyrået WADA for fem år siden. Inntil dommen ble kjent torsdag, var det ventet at Wickmayer kun ville få en advarsel for ikke å ha oppgitt rett garantitid til dopingjegerne.

Nåja, jeg logget meg inn på ADAMS og rettet opp treffsted og garantitid for gjenstående dager her i Berlin. Nå må jeg være på hotellet – i Prenzlauer Berg – mellom klokka 22.00 og 23.00 i kveld, lørdag – i tilfelle dopingjegerne skulle være på jakt etter meg.

I det endringen var gjort, fikk jeg umiddelbart en e-post fra WADA med beskjed om at den var registrert. Systemet fungerer med andre ord, om noen skulle være i tvil. Det bør man ikke være, WADAs ressurser tatt i betraktning.

Til uken fyller WADA, verdens antidopingbyrå 10 år – her noen tall fra nyhetsbyrået Reuters:

# Siden 2001 har WADA brukt 300 millioner på forskning.

# I tidsrommet 2003 til 2008 har WADA tatt 1 200 390 tester av idrettsutøvere (1,2 millioner altså).

# 2009-budsjettet til WADA er cirka 140 millioner.

 Her en link til en avis i Sør-Afrika, som kan gi deg ytterligere kunnskap om doping, antidoping og WADA – og si litt om årsaken til at meldeplikten er innført og anses være det kanskje viktigste våpenet i kampen mot doping:

http://www.sowetan.co.za/News/Article.aspx?id=1085541

For øvrig er det ikke tatt blodprøver – til bruk i en blodprofil – av skøyteløperne foran verdenscupåpningen på skøyter her i Berlin. Ettersom det var blodprofilen (irregulær sådan) som felte Claudia Pechstein (37) og nå medfører at hun ikke får gå på hjemmebane og i Heerenveen – i påvente av CAS’ behandling av anken – er det litt merkelig.

På den annen side kan det ha med logistikk å gjøre. Veien fra teststed/blodprøvetaking til laboratoriet kan ikke være for lang. Da vil prøvene ha null verdi, slik tilfellet er når man ikke tar blodprøver i forbindelse med løp i Italia.

I Russland tas det aldri blodprøver, forteller Håvard Bøkko meg.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Tre måneder før Vancouver-OL er jeg blitt toppidrettsutøver: Jeg står på den prioriterte listen til Antidoping Norge og må i det minste være på ett bestemt sted en time hver dag – slik at dopingjegerne vet hvor de kan finne meg.

Rundt 150 norske toppidrettsutøvere står på såkalt prioritert liste hos Antidoping Norge.

Det gjør de i henhold til reglene til det internasjonale antidopingbyrået WADA, som har sitt hovedkontor i Montreal i Canada. Alle toppidrettsutøvere i verden står ikke på en slik liste. På langt nær. Men norske antidoping, idretts og politiske myndigheter er blant de flinkeste i klassen når det gjelder ønsket om en idrett fri for juks – det vil si doping.

Det viktigste middelet for å innfri målet, som selvsagt er uoppnåelig, er meldeplikten: Kremen av alle toppidrettsutøvere må melde fra hvor de er, slik at dopingjegerne kan finne dem – og teste dem.

I fjor ble det foretatt 270 000 dopingtester av idrettsutøvere over hele verden.

Det har en kostnadsside.

I kroner og øre.

En del toppidrettsutøvere mener imidlertid at det er de som må betale den høyeste prisen, ved å gi slipp på privatlivets fred og si hvor de er – og si ja til å la seg teste når dopingjegerne uanmeldt ringer på og ber dem trekke ned buksen.

På den annen side mener de også at det er prisen de må betale for en mindre dopingbelastet idrett, der man konkurrerer på like vilkår. Det vil si uten å jukse – som vil si: ikke å bruke midler som står på den lange forbudslisten til WADA.

Klager fra enkelte toppidrettsutøvere (ikke Vegard Høidalen) var årsaken til at jeg før sommeren i år spurte Antidoping Norge om de kunne sette meg på den prioriterte listen, slik at jeg med selvsyn og selvopplevd kunne få en forståelse for hvor vanskelig og irriterende – eventuelt enkelt og greit – det egentlig er å skulle sende inn en dag for dag liste for de tre nærmeste månedene.

Over hvor jeg til en hver tid befinner meg – “whereabouts” på engelsk – for å gjøre jakten på juksemakerne lettere for dopingjegerne.

Antidoping Norge sa først ja, ja – men du må spørre WADA om lov. Det er de som eier systemet, som i hovedsak er en meldeplikt i form av et rapporteringssystem på internett.  I forbindelse med en WADA-konferanse i Oslo møtte jeg norske Rune Andersen. I gamle dager var han dopingjeger i Norge.

Jeg møtte ham første gang på dopingjakt på Stovnerbanen en gang på 1980-tallet. Nå er han direktør i WADA.

Han sa også ja, ja.

Jeg trengte bare å forfatte en formell forespørsel til WADA via e-post, så skulle han legge det fram da han var tilbake i Montreal.

Der var stemningen en annen.

Jeg fikk nei, nei.

Nye EU-regler med hensyn til personvern, tror jeg det var – stoppet mitt ønske om å sette meg inn i saken som “toppidrettsutøver”.

Andersen anbefalte meg å gå tilbake til start. Til Antidoping Norge.

Jeg gikk tilbake.

2. oktober fikk jeg halvannen times opplæring av Brynjar Saua hos Antidoping Norge i det nettbaserte meldepliktsystemet ADAMS.

Han syntes jeg tok det sånn passe – middels – kjapt.

Mest mulig informasjon om postadresse, bosted, treningssted, reiser, konkurranser, telefonnummer, e-postadresse, alternative adresser (kjæreste(r), nachspiel, navn på hoteller, hotellets adresse – og ikke minst en såkalt garantitid mellom 06.00 og 23.00 – skulle plottes inn.

Det høres ikke så vanskelig ut.

Men jeg synes det var ganske krevende.

Jeg måtte rapportere for tre måneder fram i tid. Altså for alle mine bevegelser fra og med oktober til og med desember. I slutten av desember må jeg gjøre det igjen, for de neste tre månedene fra og med januar til og med mars. I mellomtiden må jeg logge meg inn og endre oppgitte treffsteder og garantitider (mellom 06.00 og 23.00) – hvis nødvendig.

Og det blir det sikkert.

For hvem kan vite at de med hundre prosent sikkerhet kan treffes mellom 06.00 og 07.00 – for eksempel – neste fredag. På ett bestemt sted, for eksempel på oppgitt fast bostedsadresse?

Det er ikke så lett å foreta endringene.

Når jeg tror jeg har gjort en, popper det opp noe i rød skrift – som heller ikke er så lett å se – om at jeg ikke har gjort det.

På den annen side er det heller ikke så vanskelig, hvis man er litt tålmodig – og nærmest har lyst til å gjøre det, i antidopingåndens navn. For å si det slik.

Kort sagt:

 Hater du byråkrati og storebror ser deg og mener dopingproblematikken ikke angår deg, da blir meldeplikten et ork.

Mener du at den må til og er født omtrent samtidig med internett og annen type elektronisk kommunikasjonsutstyr, faller det deg lett.

(Du kan melde fra om hvor du står og går på annet vis, men det er strengt tatt den internettbaserte måten som gjelder og brukes).

 Har du en trener eller lagleder – en såkalt utøverrepresentant – til å “føre” meldepliktsloggen, er det null problem (så lenge det han eller hun skriver inn samsvarer med dine bevegelser).

Mange utøvere har en egen “protokollfører”.

Det er de som ikke har det som har grunn til å klage.

Jeg er nå en slik: En toppidrettsutøver som må klare seg på egen hånd, rapportere alle sine – mine – bevegelser til Antidoping Norge/WADA. Dopingjegnerne kan banke på døren min når som helst. Den døren jeg har oppgitt å befinne meg bak, i den oppgitte garantitiden og ellers.

Åpner jeg (og avgir negativ dopingprøve) er saken grei.

Åpner jeg ikke, risikerer jeg en anmerkning – en prikk om du vil.

Tre prikker i løpet av 18 måneder gir grunnlag for anmeldelse for brudd på dopingbestemmelsene. Blir jeg dømt, blir jeg utestengt som om jeg skulle ha dopet meg.

Jeg er en doper, og det kan være fordi jeg ikke har vært der jeg har meldt at jeg skulle være.

Det blir en spennende tid fram mot Vancouver-OL, som toppidrettsutøver med plikt til å melde fra hvor jeg er – for eksempel torsdag mellom åtte og ni.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Tips oss hvis dette innlegget er upassende