Tre måneder før Vancouver-OL er jeg blitt toppidrettsutøver: Jeg står på den prioriterte listen til Antidoping Norge og må i det minste være på ett bestemt sted en time hver dag – slik at dopingjegerne vet hvor de kan finne meg.

 

 

Rundt 150 norske toppidrettsutøvere står på såkalt prioritert liste hos Antidoping Norge.

 

Det gjør de i henhold til reglene til det internasjonale antidopingbyrået WADA, som har sitt hovedkontor i Montreal i Canada. Alle toppidrettsutøvere i verden står ikke på en slik liste. På langt nær. Men norske antidoping, idretts og politiske myndigheter er blant de flinkeste i klassen når det gjelder ønsket om en idrett fri for juks – det vil si doping.

 

Det viktigste middelet for å innfri målet, som selvsagt er uoppnåelig, er meldeplikten: Kremen av alle toppidrettsutøvere må melde fra hvor de er, slik at dopingjegerne kan finne dem – og teste dem.

 

I fjor ble det foretatt 270 000 dopingtester av idrettsutøvere over hele verden.

 

Det har en kostnadsside.

 

I kroner og øre.

 

En del toppidrettsutøvere mener imidlertid at det er de som må betale den høyeste prisen, ved å gi slipp på privatlivets fred og si hvor de er – og si ja til å la seg teste når dopingjegerne uanmeldt ringer på og ber dem trekke ned buksen.

 

På den annen side mener de også at det er prisen de må betale for en mindre dopingbelastet idrett, der man konkurrerer på like vilkår. Det vil si uten å jukse – som vil si: ikke å bruke midler som står på den lange forbudslisten til WADA.

 

Klager fra enkelte toppidrettsutøvere (ikke Vegard Høidalen) var årsaken til at jeg før sommeren i år spurte Antidoping Norge om de kunne sette meg på den prioriterte listen, slik at jeg med selvsyn og selvopplevd kunne få en forståelse for hvor vanskelig og irriterende – eventuelt enkelt og greit – det egentlig er å skulle sende inn en dag for dag liste for de tre nærmeste månedene.

 

Over hvor jeg til en hver tid befinner meg – “whereabouts” på engelsk – for å gjøre jakten på juksemakerne lettere for dopingjegerne.

 

Antidoping Norge sa først ja, ja – men du må spørre WADA om lov. Det er de som eier systemet, som i hovedsak er en meldeplikt i form av et rapporteringssystem på internett.  I forbindelse med en WADA-konferanse i Oslo møtte jeg norske Rune Andersen. I gamle dager var han dopingjeger i Norge.

Jeg møtte ham første gang på dopingjakt på Stovnerbanen en gang på 1980-tallet. Nå er han direktør i WADA.

 

Han sa også ja, ja.

 

Jeg trengte bare å forfatte en formell forespørsel til WADA via e-post, så skulle han legge det fram da han var tilbake i Montreal.

 

Der var stemningen en annen.

 

Jeg fikk nei, nei.

 

Nye EU-regler med hensyn til personvern, tror jeg det var – stoppet mitt ønske om å sette meg inn i saken som “toppidrettsutøver”.

 

Andersen anbefalte meg å gå tilbake til start. Til Antidoping Norge.

 

Jeg gikk tilbake.

 

2. oktober fikk jeg halvannen times opplæring av Brynjar Saua hos Antidoping Norge i det nettbaserte meldepliktsystemet ADAMS.

 

Han syntes jeg tok det sånn passe – middels – kjapt.

 

Mest mulig informasjon om postadresse, bosted, treningssted, reiser, konkurranser, telefonnummer, e-postadresse, alternative adresser (kjæreste(r), nachspiel, navn på hoteller, hotellets adresse – og ikke minst en såkalt garantitid mellom 06.00 og 23.00 – skulle plottes inn.

 

Det høres ikke så vanskelig ut.

 

Men jeg synes det var ganske krevende.

 

Jeg måtte rapportere for tre måneder fram i tid. Altså for alle mine bevegelser fra og med oktober til og med desember. I slutten av desember må jeg gjøre det igjen, for de neste tre månedene fra og med januar til og med mars. I mellomtiden må jeg logge meg inn og endre oppgitte treffsteder og garantitider (mellom 06.00 og 23.00) – hvis nødvendig.

 

Og det blir det sikkert.

 

For hvem kan vite at de med hundre prosent sikkerhet kan treffes mellom 06.00 og 07.00 – for eksempel – neste fredag. På ett bestemt sted, for eksempel på oppgitt fast bostedsadresse?

 

 

Det er ikke så lett å foreta endringene.

 

Når jeg tror jeg har gjort en, popper det opp noe i rød skrift – som heller ikke er så lett å se – om at jeg ikke har gjort det.

 

På den annen side er det heller ikke så vanskelig, hvis man er litt tålmodig – og nærmest har lyst til å gjøre det, i antidopingåndens navn. For å si det slik.

 

Kort sagt:

 

 Hater du byråkrati og storebror ser deg og mener dopingproblematikken ikke angår deg, da blir meldeplikten et ork.

 

Mener du at den må til og er født omtrent samtidig med internett og annen type elektronisk kommunikasjonsutstyr, faller det deg lett.

 

(Du kan melde fra om hvor du står og går på annet vis, men det er strengt tatt den internettbaserte måten som gjelder og brukes).

 

 Har du en trener eller lagleder – en såkalt utøverrepresentant – til å “føre” meldepliktsloggen, er det null problem (så lenge det han eller hun skriver inn samsvarer med dine bevegelser).

 

Mange utøvere har en egen “protokollfører”.

 

Det er de som ikke har det som har grunn til å klage.

 

Jeg er nå en slik: En toppidrettsutøver som må klare seg på egen hånd, rapportere alle sine – mine – bevegelser til Antidoping Norge/WADA. Dopingjegnerne kan banke på døren min når som helst. Den døren jeg har oppgitt å befinne meg bak, i den oppgitte garantitiden og ellers.

 

Åpner jeg (og avgir negativ dopingprøve) er saken grei.

 

Åpner jeg ikke, risikerer jeg en anmerkning – en prikk om du vil.

 

Tre prikker i løpet av 18 måneder gir grunnlag for anmeldelse for brudd på dopingbestemmelsene. Blir jeg dømt, blir jeg utestengt som om jeg skulle ha dopet meg.

 

Jeg er en doper, og det kan være fordi jeg ikke har vært der jeg har meldt at jeg skulle være.

 

Det blir en spennende tid fram mot Vancouver-OL, som toppidrettsutøver med plikt til å melde fra hvor jeg er – for eksempel torsdag mellom åtte og ni.

 

 

 

 

 

 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende